Ebola - risikovurdering

De fleste som har sett en nyhetssending eller lest en nettavis de siste ukene og måneder har fått med seg Ebola utbruddet i Vest Afrika. Blødningviruset har så lagt smittet rundt 9000 mennesker og de siste ukene har det også blitt meldt om nye smittetilfeller i Europa og USA.

Etter at flere helsearbeidere er blitt fraktet hjem til sine respektive land med ebola smitte etter å ha jobbet i Vest Afrika har mediedekningen i vestlige medier vært stor. I USA og Storbritania har man innført helse sjekk av reisene som kommer fra rammede land i Afrika. Lignende tiltak er også diskutert i Norge, men Norske helsemyndigheter vurdere slike tiltak som lite effektive, da det kan ta flere dager fra smitte til symptomer oppstår.

Pressedekning og risiko

Når man ukritisk leser ulik pressedekning av ebola epidemien, er det lett å tro at det er mer smittsomt enn det faktisk er. Det er lett at pressedekningen bidrar til at man overvurderer risikoen for at en selv blir smittet. Mange har tilsynelatende et inntrykk at at ebola er et virus som smitter via luften. Bilder av helsepersonell i smitteverndrakter og pasienter i isolasjon bidrar til dette inntrykket. Flere steder både i Spania og USA er folk redde for åpne vinduer på sykehus der smittede personer oppholder seg.

Det er imidlertid  ikke riktig at ebola smitter gjennom luft. For å bli smittet av viruset må kroppsvæske fra en infisert person komme inn under huden til en frisk person, gjennom sår flate eller lignende. Vanlig god hygiene og bedre sanitær forhold i vestlige land gjør det lite sannsynlig at vi får den samme spredningen her som den vi ser i Vest Afrika . 

Så langt jeg har sett har ingen artikler gitt feilinformasjon om hvordan ebola smitter, men hvorfor tror mange av oss likevel at dette er mer smittsomt enn det faktisk er.Det er nok flere årsaker til dette. "Social amplification of risk" (Renn, Burns, Kasperson & Kasperson, 1992) er en prosess der risiko for en konkret hendelse for eksempel ebola blir forsterket ved at det blir kringkastet gjennom ulike sosiale kommunikasjonskanaler. Her spiller naturlig nok media en vesentlig rolle i hvordan saken blir dekket og risikoen dermed blir "forstørret" som følge av dette. 

Grufullhet er et annet moment som spiller inn på hvordan vi bedømmer sannsynlighet og dermed også risiko. Ebola har en høy dødelighet, og med over 100 døde på en dag og 4000 totalt danner medier et ganske grusomt bilde. Grusomhet bidrar til også til at man overvurderer sannsynlighet.

Bilde hentet fra: http://www.thezimmail.co.zw

Forankring

Det kjente er ofte det beste

Det er helt vanlig at vi forankrer våre beslutninger i det kjente. Ved å forankre beslutningene vår i noe vi ha et forhold til er det lett  føle en trygghet til at den beslutningen man fatter er rett. Dette er imidlertid ikke alltid tilfelle. Det som forankrer beslutningen er ikke nødvendigvis det beste utgangspunktet for en beslutning. Dersom det forankringspunktet man har i en beslutning er ikke er optimalt kan dette få konsekvenser for kvaliteten på beslutningen.

Forankringsheuristikken sier noe om hvordan et forankringspunkt danner grunnlaget for hvordan man gjør ulike estimeringer. Det hele starter med et spørsmål som man vi ha besvart. Dette kan være nesten hva som helst. Med utgangspunkt i spørsmålet en vil ha besvart søker en etter bevis eller informasjon som bidrar til å gi et estimat for det spørsmålet som skal besvares. Når man vurderer det første beviset blir dette beviset det som forankrer vurderingen. Dersom denne forankringen er basert på feil eller gammel informasjon kan det få konsekvenser for hvordan det endelige estimatet rapporteres. Grunnen til dette er at når nye "bevis" vurderes vil disse kun bidra til å justere det første estimat som ble gjort.

Når man har et godt forankringspunkt er som regel denne type heuristikk mer en hjelp enn et problem. Utfordringene oppstår når forankringspunktet er dårlig eller ikke relevant for den beslutningen som skal tas.  Det er viktig at man forstår graden av relevansen forankringspunktet har til den beslutningen som skal fattes. Problemet er at vi ikke alltid er klar over hva vi forankrer oss til.

I beslutningsituasjoner må vi være bevisst på hvilket anker man har, og objektivt vurdere om dette er et gyldig anker for denne beslutningen. Dersom man er bevist sitt anker kan man kanskje til en viss grad kompensere for forankringseffekten og dermed klare å vurdere bevis objektivt slik at man kan klare å justere estimatet slik at man fatter beslutninger basert på de riktige og viktigste bevis.