Forankring

Det kjente er ofte det beste

Det er helt vanlig at vi forankrer våre beslutninger i det kjente. Ved å forankre beslutningene vår i noe vi ha et forhold til er det lett  føle en trygghet til at den beslutningen man fatter er rett. Dette er imidlertid ikke alltid tilfelle. Det som forankrer beslutningen er ikke nødvendigvis det beste utgangspunktet for en beslutning. Dersom det forankringspunktet man har i en beslutning er ikke er optimalt kan dette få konsekvenser for kvaliteten på beslutningen.

Forankringsheuristikken sier noe om hvordan et forankringspunkt danner grunnlaget for hvordan man gjør ulike estimeringer. Det hele starter med et spørsmål som man vi ha besvart. Dette kan være nesten hva som helst. Med utgangspunkt i spørsmålet en vil ha besvart søker en etter bevis eller informasjon som bidrar til å gi et estimat for det spørsmålet som skal besvares. Når man vurderer det første beviset blir dette beviset det som forankrer vurderingen. Dersom denne forankringen er basert på feil eller gammel informasjon kan det få konsekvenser for hvordan det endelige estimatet rapporteres. Grunnen til dette er at når nye "bevis" vurderes vil disse kun bidra til å justere det første estimat som ble gjort.

Når man har et godt forankringspunkt er som regel denne type heuristikk mer en hjelp enn et problem. Utfordringene oppstår når forankringspunktet er dårlig eller ikke relevant for den beslutningen som skal tas.  Det er viktig at man forstår graden av relevansen forankringspunktet har til den beslutningen som skal fattes. Problemet er at vi ikke alltid er klar over hva vi forankrer oss til.

I beslutningsituasjoner må vi være bevisst på hvilket anker man har, og objektivt vurdere om dette er et gyldig anker for denne beslutningen. Dersom man er bevist sitt anker kan man kanskje til en viss grad kompensere for forankringseffekten og dermed klare å vurdere bevis objektivt slik at man kan klare å justere estimatet slik at man fatter beslutninger basert på de riktige og viktigste bevis.