Speidere, foreldre og risiko.

I helgen har jeg vært og holdt lederkurs for ledere i Frelsesarmeens speidere. Når mange speiderledere samles snakkes det ofte om erfaringer fra turer og møter man har vært med på. En del av samtalene dreide seg om hva som ble ansett av foreldre som "trygge" aktiviteter.

Støtabsorberende matter har forlengst inntatt landets lekeplasser, slik at ingen barn kan falle å slå seg. Men hvordan er dette forenelig med en organisasjon som i stor grad baserer seg på aktiviteter som bål, spikking, kanopadling, og barn alene på tur i skog og mark. Jeg har ikke tall på hvor mange kutt og brannskader jeg har behandlet de siste ti årene mine som speiderleder, men i samtlige tilfeller har kaldt vann eller plaster vært mer enn tilstrekkelig, og ingen har så langt får varige men.

Som leder i speiderbevegelsen har de fleste av oss truffet på overbeskyttende foreldre som ikke lar barna slippe til i frykt for at skader skal oppstå. I en ny speidergruppe som ble startet opp var en av de nye speiderlederne en mor som fortalte at hun ikke lot sin sønn i skolealder bruke kniv, ikke en gang under oppsyn på kjøkkenet hjemme. Ett år senere beklaget den samme lederen seg over foreldre som var bekymret for at speidere fikk bruke kniv selv. Ett år som speiderleder hadde endret hennes syn på hvilken risiko en kan tillate.

Et annet eksempel på aktiviteter foreldre er skeptisk til er patruljehaiken. Da går en speiderpatrulje
(alder 11 til 16 år) på overnattingstur alene. Turen er både planlagt og gjennomført av patruljene. Mange foreldre ønsker ikke at speiderne skal delta på slike haiker, av frykt for at barna skal gå seg vill. Det de ikke alltid får med seg er hva risikoen ved å gå seg vill er. For i seg selv er det ikke det som er farlig. I planleggingen er dette noe patruljene (noen ganger med assistanse fra leder) tar høyde for. Slik at når de går seg vill vet de hva de skal gjøre, slik at de ikke blir sittende fast.

Speiderbevegelsen er fremdeles, heldigvis, i stor grad preget av leder som kan vurdere risiko på en fornuftig måte, og de eliminerer ikke alle aktiviteter der sannsynligheten tilsier at noe uheldig kan skje. I stedet tar man forhåndsregler og har nødvendig utstyr til å håndtere de situasjoner som kan oppstå. På den måten får speiderne erfaring, lærer seg å bruke utstyr riktig og forstår konsekvensene ved å ikke ha respekt for den risikoen en aktivitet har.

Speiderbevegelsen har som mål "å utvikle selvstendige og ansvarsbevisste barn, unge og voksne." Dette kan ikke gjøres uten å gi barna ansvar og akseptere den risikoen dette innebærer. Men samtidig må vi også gi dem de nødvendige verktøy til å håndtere de situasjoner som kan oppstå.

"Learning by doing"