Risikovurderinger i arbeidslivet

Når man snakker om risiko er det fort å tenke på store katastrofer. Umiddelbart går tankene mine til ulykker som resulterer i alvorlige person skader eller dødsfall. Dette er helt klart viktige risik oer å vurdere slik at man unngår at slike ting skjer, der det er mulig. Det er imidlertid viktig å huske at det ikke bare er ved fare for liv og helse at man må foreta risikovurderinger. I næringslivet er selvfølglig liv og helse viktig, men noe som også er viktig er økonomiske vinninger, konsekvenser og risiko.

Ulike beslutninger som fattes vil ikke bare ha konsekvenser for de ansatte men også de økonimiske rammene til bedriften. Dersom et valg får store negative økonomsike konsekvenser kan dette i forlengelsen også få konsekvenser for levedyktigheten til bedriften og arbeidsikkerheten til de ansatte. Selv om slike konsekvenser ikke i seg selv er fatale med tanke på menneskeliv.Mulige tap eller skader på infrastruktur eller utstyr er også viktig å ta høyde for.

I dagens verden er datasikkerhet et viktig fokus område for mange bedrifter. Gjennom gode risikovurderinger og beslutninger kan bedrifter gjøre seg mindre sårbare for ulike former for datakriminalitet. Denne type kriminalitet vil normalt ikke føre til store person skader, men kan likevel få store konsekvenser for bedriftens videre drift og dermed også økonomiske lønnsomhet.

Når man gjør risikovurderinger og fatter beslutninger på bakgrunn av disse må man ikke kun se på de menneskelige aspektene ved vurderingen. Man må ta for seg total bildet og se på alle potensielle vininger og konsekvenser.

At vi mennesker har kognetive begrensninger er viktig å være bevist på spesielt i forhold til ulike risikobeslutninger. Det er derfor viktig at vi er bevist på å ta med ikke bare "worst case scenario" men at vi prøver å ta med "all case scenario". At man får med alle de ulike delene av organisasjonen sin å ser etter både muligheter og svakheter, og tar beviste valg i forhold til håndtering av disse.

Ebola - risikovurdering

De fleste som har sett en nyhetssending eller lest en nettavis de siste ukene og måneder har fått med seg Ebola utbruddet i Vest Afrika. Blødningviruset har så lagt smittet rundt 9000 mennesker og de siste ukene har det også blitt meldt om nye smittetilfeller i Europa og USA.

Etter at flere helsearbeidere er blitt fraktet hjem til sine respektive land med ebola smitte etter å ha jobbet i Vest Afrika har mediedekningen i vestlige medier vært stor. I USA og Storbritania har man innført helse sjekk av reisene som kommer fra rammede land i Afrika. Lignende tiltak er også diskutert i Norge, men Norske helsemyndigheter vurdere slike tiltak som lite effektive, da det kan ta flere dager fra smitte til symptomer oppstår.

Pressedekning og risiko

Når man ukritisk leser ulik pressedekning av ebola epidemien, er det lett å tro at det er mer smittsomt enn det faktisk er. Det er lett at pressedekningen bidrar til at man overvurderer risikoen for at en selv blir smittet. Mange har tilsynelatende et inntrykk at at ebola er et virus som smitter via luften. Bilder av helsepersonell i smitteverndrakter og pasienter i isolasjon bidrar til dette inntrykket. Flere steder både i Spania og USA er folk redde for åpne vinduer på sykehus der smittede personer oppholder seg.

Det er imidlertid  ikke riktig at ebola smitter gjennom luft. For å bli smittet av viruset må kroppsvæske fra en infisert person komme inn under huden til en frisk person, gjennom sår flate eller lignende. Vanlig god hygiene og bedre sanitær forhold i vestlige land gjør det lite sannsynlig at vi får den samme spredningen her som den vi ser i Vest Afrika . 

Så langt jeg har sett har ingen artikler gitt feilinformasjon om hvordan ebola smitter, men hvorfor tror mange av oss likevel at dette er mer smittsomt enn det faktisk er.Det er nok flere årsaker til dette. "Social amplification of risk" (Renn, Burns, Kasperson & Kasperson, 1992) er en prosess der risiko for en konkret hendelse for eksempel ebola blir forsterket ved at det blir kringkastet gjennom ulike sosiale kommunikasjonskanaler. Her spiller naturlig nok media en vesentlig rolle i hvordan saken blir dekket og risikoen dermed blir "forstørret" som følge av dette. 

Grufullhet er et annet moment som spiller inn på hvordan vi bedømmer sannsynlighet og dermed også risiko. Ebola har en høy dødelighet, og med over 100 døde på en dag og 4000 totalt danner medier et ganske grusomt bilde. Grusomhet bidrar til også til at man overvurderer sannsynlighet.

Bilde hentet fra: http://www.thezimmail.co.zw

Forankring

Det kjente er ofte det beste

Det er helt vanlig at vi forankrer våre beslutninger i det kjente. Ved å forankre beslutningene vår i noe vi ha et forhold til er det lett  føle en trygghet til at den beslutningen man fatter er rett. Dette er imidlertid ikke alltid tilfelle. Det som forankrer beslutningen er ikke nødvendigvis det beste utgangspunktet for en beslutning. Dersom det forankringspunktet man har i en beslutning er ikke er optimalt kan dette få konsekvenser for kvaliteten på beslutningen.

Forankringsheuristikken sier noe om hvordan et forankringspunkt danner grunnlaget for hvordan man gjør ulike estimeringer. Det hele starter med et spørsmål som man vi ha besvart. Dette kan være nesten hva som helst. Med utgangspunkt i spørsmålet en vil ha besvart søker en etter bevis eller informasjon som bidrar til å gi et estimat for det spørsmålet som skal besvares. Når man vurderer det første beviset blir dette beviset det som forankrer vurderingen. Dersom denne forankringen er basert på feil eller gammel informasjon kan det få konsekvenser for hvordan det endelige estimatet rapporteres. Grunnen til dette er at når nye "bevis" vurderes vil disse kun bidra til å justere det første estimat som ble gjort.

Når man har et godt forankringspunkt er som regel denne type heuristikk mer en hjelp enn et problem. Utfordringene oppstår når forankringspunktet er dårlig eller ikke relevant for den beslutningen som skal tas.  Det er viktig at man forstår graden av relevansen forankringspunktet har til den beslutningen som skal fattes. Problemet er at vi ikke alltid er klar over hva vi forankrer oss til.

I beslutningsituasjoner må vi være bevisst på hvilket anker man har, og objektivt vurdere om dette er et gyldig anker for denne beslutningen. Dersom man er bevist sitt anker kan man kanskje til en viss grad kompensere for forankringseffekten og dermed klare å vurdere bevis objektivt slik at man kan klare å justere estimatet slik at man fatter beslutninger basert på de riktige og viktigste bevis.

Speidere, foreldre og risiko.

I helgen har jeg vært og holdt lederkurs for ledere i Frelsesarmeens speidere. Når mange speiderledere samles snakkes det ofte om erfaringer fra turer og møter man har vært med på. En del av samtalene dreide seg om hva som ble ansett av foreldre som "trygge" aktiviteter.

Støtabsorberende matter har forlengst inntatt landets lekeplasser, slik at ingen barn kan falle å slå seg. Men hvordan er dette forenelig med en organisasjon som i stor grad baserer seg på aktiviteter som bål, spikking, kanopadling, og barn alene på tur i skog og mark. Jeg har ikke tall på hvor mange kutt og brannskader jeg har behandlet de siste ti årene mine som speiderleder, men i samtlige tilfeller har kaldt vann eller plaster vært mer enn tilstrekkelig, og ingen har så langt får varige men.

Som leder i speiderbevegelsen har de fleste av oss truffet på overbeskyttende foreldre som ikke lar barna slippe til i frykt for at skader skal oppstå. I en ny speidergruppe som ble startet opp var en av de nye speiderlederne en mor som fortalte at hun ikke lot sin sønn i skolealder bruke kniv, ikke en gang under oppsyn på kjøkkenet hjemme. Ett år senere beklaget den samme lederen seg over foreldre som var bekymret for at speidere fikk bruke kniv selv. Ett år som speiderleder hadde endret hennes syn på hvilken risiko en kan tillate.

Et annet eksempel på aktiviteter foreldre er skeptisk til er patruljehaiken. Da går en speiderpatrulje
(alder 11 til 16 år) på overnattingstur alene. Turen er både planlagt og gjennomført av patruljene. Mange foreldre ønsker ikke at speiderne skal delta på slike haiker, av frykt for at barna skal gå seg vill. Det de ikke alltid får med seg er hva risikoen ved å gå seg vill er. For i seg selv er det ikke det som er farlig. I planleggingen er dette noe patruljene (noen ganger med assistanse fra leder) tar høyde for. Slik at når de går seg vill vet de hva de skal gjøre, slik at de ikke blir sittende fast.

Speiderbevegelsen er fremdeles, heldigvis, i stor grad preget av leder som kan vurdere risiko på en fornuftig måte, og de eliminerer ikke alle aktiviteter der sannsynligheten tilsier at noe uheldig kan skje. I stedet tar man forhåndsregler og har nødvendig utstyr til å håndtere de situasjoner som kan oppstå. På den måten får speiderne erfaring, lærer seg å bruke utstyr riktig og forstår konsekvensene ved å ikke ha respekt for den risikoen en aktivitet har.

Speiderbevegelsen har som mål "å utvikle selvstendige og ansvarsbevisste barn, unge og voksne." Dette kan ikke gjøres uten å gi barna ansvar og akseptere den risikoen dette innebærer. Men samtidig må vi også gi dem de nødvendige verktøy til å håndtere de situasjoner som kan oppstå.

"Learning by doing"

Er vi rasjonelle?

I økonomisk teori er en underliggende antagelse ofte at en beslutningstaker er rasjonell og ønsker å maksimere egen nytte. Denne antagelsen innebærer at vi i hver beslutning vi tar vurderer forventet nytte ved de ulike alternativer og velger det som gir størst nytte. Med utgangspunkt i dette vil man fatte alle beslutninger i to steg det først vurdere verdien ved de ulike utfallene og deretter velge det utfallet med størst nytte.  

Verdi kan imidlertid vurderes ulikt, emosjoner, ulike tidsperspektiv og moral vil for de fleste av oss spille inn i større eller mindre grad. Disse faktorene sammen med begrenset kognitiv kapasitet og ukomplett informasjon gjør at vi som individer ikke alltid tar rasjonelle beslutninger. 

Bilde hentet fra liberalismen.no 

De vurderingene som ligger til grunn for  en god rasjonell beslutning er tid krevende. Dersom vi skulle gjøre slike vurderinger for alle enkle beslutninger i hverdagen ville dette tatt opp en betydelig mengde av vår kognetive kapasitet. Dette hadde gjort at vi hadde brukt unødig mye tid på å fatte lite viktige beslutninger og derfor ikke vært i stand til å bruke tid på de beslutningene som virkelig krever oppmerksomhet. 

Bildet hentet fra ivonechovski.wordpress.com

To - prosess teori

De fleste dagligdagse beslutninger gjøres på autopilot,  i to prosess teori kalles dette for system 1 tenkning. På kjente eller ubetydelige beslutninger gir denne type tenkning gode nok vurderinger til å ta rett beslutning. På mer krevende oppgaver vil imidlertid vi forenkle problemstillingen slik at man risikerer at resultatet gjerne blir feil eller dårligere. System 2 tenkning er mye tregere form for tenkning. Den er bevist, kalkulerende og analytisk.

For å illustrere forskjellen på system 1 og system 2 tenkning vil jeg bruke et eksempel.som de fleste av oss kan relatere til. Velge hvor man skal sitte, for de fleste av oss er dette noe som skjer på autopilot, eller gjennom system 1 tenkning. Dette er ikke en viktig beslutning og dersom man velger "feil" vil dette ikke få alvorlige konsekvenser. For de som har sett Big at  Bang Theory vet at i denne serien er det en bevist og kalkulerende prosess som fører til at Sheldon velger sin plass.

Bildet hentet fra flamingpatronus.wordpress.com

 System 2 tenkning fører gjerne til et mer rasjonelle beslutningsprosesser enn system 1 tenkning. Dette betyr ikke at man skal strebe etter å være Sheldon Cooper i alle beslutninger vi tar, Det er imidlertid viktig å være bevist på forskjellen mlellom disse to formene for tenkning. da kan vi bruke system 1 tenkning på kjente og uviktige problemstillinger og system 2 tenkning på mer krevende problemstillinger der ren feilbeslutning gir alvorlige(gjerne negativer) konsekvenser. Ved å være bevist på de ulike formene for tenkning er det kanskje lettere å ta seg tid til system 2 tenkning når situasjonen krever det.

Hvordan vurderer vi risiko?

Risiko er noe vi alle har et forhold til i daglig livet vårt. Vi tar stadig stilling til ulike risikoer gjennom våre handlinger. Men hvordan vurderer vi risiko i de ulike situasjonene vi kommer opp i og er våre vurderinger av risiko riktige?

Som speiderleder og ledertrener er risikovurdering noe vi har stort fokus på, og da spesielt i planleggingsfasen. Vi ser da på mulige uheldige utfall og gjør en subjektiv vurdering av hvorvidt risikoener akseptabel baser på sannsynligheten for og konsekvensen av utfallet. Basert på denne vurderingen vurderes tiltak for å redusere sannsynlingheten eller konsekvensen. 

I dagliglivet vårt er vi ikke alltid like flinke til å gjøre disse vurderingene. Når jeg er ute å gå eller kjører om kvelden ser jeg flere som er ute å går tur uten refleks på seg selv, hunden eller ungene. Den potensielle konsekvensen av dette er fatal, så hvorfor ta risikoe når tiltaket for å redusere risikoen er så enkelt?

Subjektiv risiko kjennetegnes gjennom følgende dimensjoner: grufull/fatal og ny/ukjent. Det viser deg at de fleste av oss systematisk undervuderer egen risiko. Det betyr at selv om vi vet at det er en risiko ved å gå ute om kvelden uten refleks vurderer vi risikoen som lavere for  en selv enn for andre. 

Beslutninger

Hva er en beslutning?

Det å ta en beslutning innebærer å ta et valg mellom to eller flere ulike alternativ. Det å ta en beslutning er ikke det samme som å gjøre en bedømmelse. Når vi bedømmer noe vurderer vi noe med utgangspunkt i egen kunnskap, men uten å nødvendigvis direkte sammenligne det med noe annet. En bedømmelse av de ulike alternativer i en beslutning kan ofte ligge til grunn for selve beslutningen, noe som også gjør begrepene vanskelig å skille.

De fleste av oss fatter beslutninger hver eneste dag, noen mindre viktige enn andre. Noen beslutninger kan ha stor betydning. Et eksempel på dette kan være valg av utdannelse, der man har mange muligheter, men gjennom å velge en ting velger man bort mange andre alternativer.

Bilde hentet fra utdanning.no

Hvordan bestestemme seg?

En viktig del av å fatte en beslutning er at man må forstå situasjonen beslutningen fattes i. Ved å se på mulige resultater av de ulike handlingsalternativene, og sannsynligheten for at hvert av disse resultatene inntreffer, kan man velge det alternative som gir det gunstigste utfallet.

For å lettere synliggjøre og dermed lettere fatte en beslutning kan man tegne et beslutningstre, som illustrerer de ulike utfallene og sannsynligheten for disse. Det er imidlertid ikke alltid mulig å forutse hva resultatet av en beslutning er, eller hva som er sannsynligheten for dette utfallet inntreffer. Et eksempel på dette kan være at der for en  18 åring vil være vanskelig å predikere om en kommer til å trives innen et bestemt fagfelt. Det å vurdere sannsynlighet for at en vil trives i en jobb en har begrenset kjennskap er ikke lett. Verdien av utdannelsen eller jobben kan også endre seg over tid. Livssituasjonen kan i forbindelse med studieløpet forandre seg, fra å status og penger til andre verdier. 

Til tross for at vi alle fatter mange beslutninger i løpet av en dag, betyr ikke det at vi fatter de beste eller riktige beslutningene. Men kan vi vite om vi har fattet en god beslutning? Og er det mulig å lære seg å ta bedre beslutninger?